Jeg vil skrike. Høyt og lenge. Jeg er lei av melankoli. Tårer og føleri duger ikke det heller. Jeg vil bare ha det ut, dette som har bygget seg opp. Jeg vil skrike, rope, banne!
Jeg er sint, nei jeg tror jeg er rasende. I hvert fall er det fullt. Helt breddfullt. Faktisk har det begynt å renne over for lengst, men jeg vil ikke ha denne sildringen, jeg vil ha det ut og opp og vekk – alt sammen på en gang. Hear me roar!
Jeg tør ikke, klarer ikke. Jeg biter tenna sammen, blir sint for småting og raser ut i helt feil situasjoner og overfor helt feil personer. Det hjelper ikke, for det er noe annet det handler om. Noe større.
Egentlig aner jeg ikke hvordan jeg skal få det ut. Ikke hvorfor heller, men det er ikke så viktig. Hvordan, er nøkkelen, men jeg har ingen erfaring med dette. Helvete heller, hvor er det plass til de store følelsene? Jeg vil jo ikke plage noen med dem…
Kjenner feelingen Lothiane, og tipset er som følger: gå ut på verandaen, (dersom du har), eller ut et eller annet sted, kanskje ikke akkurat i nabolaget, og bare HYL!!!!!! Eller ta et papir og bare riv det i stykker… gjerne i så små biter som bare mulig… eller kan du ofre en kopp, et glass eller en tallerken gjør det samme nytte… Det er faktisk fantastisk effektfullt å bare HYLE!!! Jeg pleide å ULE mot månen før, mest på gøy, men gosh så bra det føltes etterpå:)
Det er lov å ha dårlige dager, med GOD samvittighet også!
*Klemmepå*
Takk skal du ha, Ann!
Jeg føler ikke jeg har noe sted å hyle. Jeg ønsker meg et polstra og lydtett rom jeg kan besøke ved behov… et sted å skrike og sparke og slå. Det hadde vært godt!
Så herlig at du klarer å hyle/ule, det sitter visst litt langt inne hos meg. :-S
(men knuse ting har jeg gjort)
En biltur hjelper meg å tenke på andre ting, men så jeg liker å kjøre. Uansett, ta godt vare på deg selv flotte jente !
Takk for det o’ anonyme, men greia er vel at jeg ikke vil tenke på andre ting – jeg vil ha det UT.
Ellers enig i at biltur er fine greier.
Vel, jeg tror du trenger en klem. Og etterpå skal du få slå meg i brystet så hardt du bare orker.
Åh.
Nå ble jeg kjemperørt. Tusen takk, sauegjeteren! Jeg lover å ikke slå hardt.
*klem tilbake*
[...] Posted by lothiane in gruff. trackback Og vi fortsetter…. en aldri så liten påbyggelse av siste [...]