I kveld har jeg vært på et mini-seminar om det vondeste vonde; å miste et barn. Det handlet selvsagt om sorg, men mest av alt handlet det om kjærlighet og hvordan vi tar med oss barna våre videre i livene våre.
Når foreleseren selv har mistet et barn og deler av sin opplevelse og av sitt barns liv, da er det umulig å ikke bli berørt. Det blir noe helt annet enn å høre på en foreleser som snakker om dette temaet ut fra sin profesjonelle rolle som sykepleier, prest eller psykolog. Jeg har vært på mange slike foredrag, noen av dem virkelig gode og meningsfylte – men dette ble noe helt spesielt. Hun som pratet var en av oss. Hun har ikke lært seg å si de riktige tingene, hun bare vet det fordi hun selv lever et liv med et barn for lite.
Hun fortalte om datteren sin og hennes korte liv, om sykdom og død, sorg og savn. Og hun fortalte oss om kjærligheten som hun bærer med seg, om hvordan hun aldri ville byttet bort barnet sitt for et friskt barn, fordi nettopp hennes datter var – og er – hennes, og at sorgen og tapet aldri kan viske bort alle blomsterbukettene og alle klemmene hun fikk i de årene datteren levde.
Vi fikk også snakke om våre egne barn. Og vi fortalte våre historier, vi ni som satt rundt bordet. Noen snakket om sjokkbeskjeder om dødelig sykdom, om å se barna sine bli stadig sykere og om de siste timene. Noen fikk ingen forvarsel eller tid til å ta farvel, men fikk barnet sitt revet brutalt bort fra det ene sekundet til det andre. Noen fikk ikke se barnet sitt levende fordi det døde før eller under fødsel.
Noen forteller om arrogante leger som nekter å innrømme feil, om ubetenksomme kommentarer fra omgivelsene, om venner som skygger banen fordi de ikke orker å møte sorgen på nært hold. Om profesjonelle som forteller at det er på tide å legge sorgen bak seg og gå videre i livet. Hva betyr det egentlig å gå videre? Mener de at vi skal glemme?
For vi glemmer ikke uansett hvor mange år som går. I stedet snakker vi om hvordan vi har barna våre med oss hver dag og at de vil være med oss videre til vi selv er borte. Vi snakker om å gå ut i skogen, eller opp på fjellet for å finne akkurat den riktige gravsteinen. Om hvordan det å gjøre noe fysisk, som å bære den steinen, eller binde en krans, er en kjærlighetserklæring til det lille mennesket som kom og forsvant igjen. Vi forteller om ballongslipp ved graven, om å sette små minnesmerker bare vi forstår på brev og kort, om å lage vesker med motiver fra et altfor kort liv, om den spesielle hylla der de viktige tingene er satt fram, om de små gavene som legges på graven, om lysene vi tenner og andre måter sorgen påvirker oss kreativt.
Flere har hatt opplevelser som ga trøst og støtte. Noen har møtt barnet sitt igjen i drømme, noen har fått små tegn; en spesiell fugl på en gravstein eller følelsen av et klapp på kinnet akkurat da det trengtes mest. Kanskje møtet med døden har lært oss å se mellom linjene i livet?
Noen har funnet mening i å hjelpe andre, og bruker sin sorg til å være tilstede for andre som har mer enn nok med seg selv. Noen har laget minnefond og gjør verden litt bedre på den måten. Hvem sier at sorg bare er negativt? Er dette ”å dyrke sorg”? I mine øyne kan sorg være den aller største pådriver, nettopp fordi det handler om kjærlighet.
Det var gode timer å være tilstede i. Det var godt å være sammen med mennesker som forstår og godtar med den største selvfølgelighet. Å komme unna førjulsmas og vintermørke en liten stund og gi meg selv lov til å lande i minner og følelser som blir skjøvet vekk i det daglige – og å stikke hull på den boblen som fylles litt opp hver dag som går uten nettopp mitt helt spesielle barn som aldri kan erstattes eller glemmes – det var den beste gaven jeg kunne gi meg selv i dag.
På graven med selvlaget Allehelgenskrans.
Kaninen har fått blad som dyne og sover litt mens dinosauren passer på.
**
Har du opplevd å miste barn og kunne tenke deg å delta på lignende aktiviteter eller møte andre i samme situasjon; ta kontakt med foreningen “Vi som har et barn for lite”. Den er åpen for alle som har mistet barn, uansett alder og årsak.
Fint skrevet om et ufattelig vondt og sårt tema!
*klemme*
Må bare si det samme som verene over her, jeg.. Dette var fint, sårt og klokt om det vanskeligste som er.
Klem til deg.
Takk V & V for kommentarer og klemmer!
Jeg kan ikke forestille meg hvordan en slik situasjon må være, Lothiane, men det er godt å høre at du har funnet et miljø som kan være til hjelp og støtte.
Mange varme tanker og klemmer vedlegges
Takk for klemmer og tanker, Rockette!
Ja, det er godt med et miljø der jeg vet at folk forstår mer enn “de andre”. Vanligvis er jeg mest aktiv på arrangementssiden, men det gir jo noe for min egen del også.
Du formidler det hele så sterkt jeg ble helt blank på øynene. Veldig fint at du har funnet et romm der du kan få tid til å kjenne etter på det du føler..
*varm klem*
Tre ting jeg tenker på når jeg leser dette.
1: Du fortjener en klem.
2: Å dyrke er å få ting til å vokse, like fullt dyrker man sorg…
3: Jeg har min døde søster å takke for at jeg lever. En erstatning, så å si. Snodig verden.
Miriam: Tusen takk for kommentar og klem.
Godt å høre at jeg klarer formidle. Det var sterkt å være der også.
Saugegjeteren: Enda en klem, tusen takk!
2′ern er jeg usikker på om jeg forstår – men oppfatter deg som at du stiller spørsmålstegn ved uttrykket “å dyrke sorg”, stemmer det? Jeg er selv ikke glad i uttrykket, mener det handler mest om omgivelsenes problemer med å takle andre menneskers vonde/vanskelige følelser. Samtidig tror jeg nok det finnes dem som trenger hjelp med å takle en komplisert sorg. Hvor grensa går skal ikke jeg uttale meg, tror jeg.
Min andre sønn ville neppe vært til om jeg ikke mistet min førstefødte, dermed blir det vanskelig å ønske noe annerledes. Ja, det er snodig – det viser hvilke tilfeldigheter som kan ligge bak at man faktisk blir født. Svimlende tanke, egentlig. Jeg er ikke glad for at min første sønn døde, men jeg er inderlig takknemlig for at jeg fikk nr. 2. Regner med det er noe foreldrene dine kan si seg enige i.
Jeg blir litt nysgjerrig, kjenner jeg. Hvordan føles det å være “erstatning”, er det noe du føler har preget livet ditt spesielt?
Dette var fint Lothi. Takk for at du deler det med oss.
Jeg skulle jo ha vært der. Fått dele med likesinnede, – noe jeg aldri har fått gjort.
Det er riktig at det er en enorm forskjell i det den profesjonelle kan gi av kommentarer og råd, – og de ordene en som selv har opplevd å miste et barn kan dele.
Jeg klarer ikke å gå til graven, klarer ikke å pynte den, klarer ikke å minnes ofte.
Men når jeg leser det du deler, da veller det opp i meg, – og jeg forstår at kanskje – kanskje kan jeg komme videre på en måte jeg ikke har klart å komme videre på snart 40 år. Kanskje.
Til Sauegjeteren og Lothi,
jeg tror jeg forstår.
Sauegjeterens foreldre hadde et barn som døde, – tapet var vondt. De bestemte seg likevel for å få et barn til, – noe de ellers ikke hadde tenkt å få.
Vi hadde det bare litt slik. Da vårt første barn døde, visste vi at vi ikke kunne stoppe, ikke kunne stenge alt. Og vi fikk et barn til, – som ble et erstatningsbarn, et barn som døyvet sorgen og smerten – men også som en kort stund forsterket den fordi hun ble født i samme måned to år senere, og dermed skapte angst og frykt for gjentagelse. Det stakkars erstatningsbarnet ble nok utsatt for mye engstelse, lever hun, puster hun, – men ut over det blir det fort slutt på dette med erstatningen. Det nye brnet blir seg selv, – lever og vokser seg inn i sitt eget liv, et liv det døde søskenet ikke har hatt – og erstatningen fortar seg.
- sier jeg, moren som fikk erstatningsbarna.
Jeg er en lykkelig innbytter, om jeg kan si det slik. Jeg tenker ikke så mye over det i hverdagen, og det er heller ikke gjort noe ut av det hjemme, så slik skal det sikkert være, tenker jeg. Og slik er det jo.
Kjære Tonita,
Nå er det jeg som blir rørt. Takk for det du skriver her. På den tiden du mistet var det vel ikke store hjelpen å få, i hvert fall ikke hvis du mistet et veldig lite barn. Jeg kjenner det er mye jeg vil si til deg, men tror jeg skal sende deg en epost.
Og det du skriver om “erstatningsbarn” kjenner jeg meg igjen i. Når man mister et barn, og spesielt hvis man ikke har flere barn, gjør ofte at man føler et vanvittig sterkt behov for å få et nytt barn – et å gi all den oppsamlede kjærligheten til. Og så tror jeg dette med å få oppleve glede igjen er en minst like viktig drivkraft. Det betyr ikke at det/de neste barnet/barna er noe mindre elsket… vi har heldigvis uendelig med plass i hjertet til dem vi er glade i.
En lykkelig innbytter… det synes jeg er en fin måte å si det på, Sauegjeteren.
Det går bra.
Erstatningsbarnet vet seg elsket for seg selv, hun er på din alder, – har egne barn, – som hun igjen er redd for.
Slik er livet.
Prisen for å få barn er å måtte leve med frykten for at noe skal skje dem, men heldigvis er det så mye som oppveier for det på en positiv måte.
Her er det meste sagt – jeg vil bare si at jeg syns den kransen var utrolig vakker.
Tusen takk, Trine! Det er den første jeg har laget.
Kjempeflott krans!! Og flott at du treffer folk og utveksler erfaringer
Har jo opplevd dette indirekte via deg. Så av og til savner jeg din første sønn 
Lurer på hvordan han ville ha vært idag osv!
*en stooor klem fra lillesøster*
Takk skal du ha, Lillesøster! *klem* Godt å vite du også tenker på ham av og til…