Av og til har jeg drømmer som er fulle og hele historier, med begynnelse, slutt og gode poenger. I hvert fall føles det slik mens det står på. I natt hadde jeg en drøm som virkelig hadde vært noe å skrive om. Jeg husker jeg våknet og tenkte: “dette må jeg notere ned så jeg ikke glemmer, det er jo en hel novelle!”
Selvsagt gjorde jeg ikke det, og selvsagt hadde jeg glemt det meste da jeg våknet i dag morges.
Er det ikke typisk?
Nå er novellen irriterende godt gjemt i mitt eget hode, uten at jeg aner hvordan jeg kan få den fram igjen. Ja ja, Cappelen får heller vente.
- og en dag dukker det opp nok brokker av novelledrømmen til at du klarer å fange det som trengs, – du vet hva som skall fylles inn – og du, og Cappelen, og alle vi lesere er superlykkelige.
God bedring, og drøm fint.
Takk, Tonita for fine ord.
Jeg håper det.. hvis ikke så finnes det heldigvis så mange, flotte forfattere der ute at det neppe er noe tap om jeg ikke deltar. Jeg liker å lese. Noen må jo gjøre det og. 
Lothiane : Den siste setningen var bare konge
Tore!