Januar er her og den er kald, tung og våt. Alt virker dødt. Nakne grener venter tålmodig på lyset; på et tegn om at det er på tide å leve igjen. Jeg kjenner meg ganske død selv. Nummen. Også jeg venter på lyset.
Av flere grunner er januar en måned jeg ønsker skal passere fortest mulig. Mine verste minner og vondeste mareritt har januar skrevet over seg med tjukk, svart pensel.
Jeg fikk videreformidlet noen vakre og kloke ord som trøst – og fikk lyst å dele dem med deg:
Vi er mennesker alle sammen, og mennesket gjør av og til feil. Det er helt i orden. Det er lov. Selv den vakreste rosebusk ser ut som en kvisthaug i januar. Det er sånn roser er, vi må bare huske at vi aldri tar viktige avgjørelser da, eller måler dens verdi akkurat da. For den rosen som kan se kompostklar ut om vinteren, kan neste sommer være en duftende skjønnhetsåpenbaring. Ting forandrer seg. Ingen kan blomstre bestandig, og det er viktig at vi alle hjelper hverandre til å lage et fellesskap som er romslige nok, og som har tid nok til at ingen vekster blir vraket før de når sin blomstringstid.
Hva gjør du for å komme deg gjennom årets tristeste og mørkeste måned? Del gjerne i kommentarboksen. Her tas alle tips og råd imot med takk.
La oss håpe at Vincent Van Goghs siste ord ikke er sanne:
La tristesse durera toujours (tristheten vil vare evig)
